Legenden om Hallvard

St. Hallvardslegenden

Teksten er oversatt fra et latinsk fragment i det svenske Riksarkivet (Fragm. 7708), men med et sideblikk til versjonen i Acta sanctorum der deler av teksten mangler. Det svenske fragmentet ble gjort kjent av den svenske forskeren Oloph Odenius i 1962 (Odenius, O: «Et obeaktat fragment av S. Hallvards legend,» (Norsk) Historisk Tidsskrift 41, Oslo 1961-62, s. 321-331)

Versjonen av Hallvardslegenden som er overlevert på det svenske fragmentet, inneholder elementer som blir hoppet raskt over eller ikke er overlevert i de tre andre kildene, blant annet leteaksjonen etter Hallvard.

Den hellige Hallvard var sønn av fornemme foreldre. Hans far het Vebjørn, og hans mor het Thorny. Thornys mor var datter av Gudbrand jarl, og denne Gudbrand var også far til Asta, mor til den hellige Olav, konge og martyr. Gutten, som hadde gode evner, vokste opp hos foreldrene og var en vennlig sjel. Allerede som svært ung begynte han å hjelpe faren med å ta seg av familiens forretninger. Fra første stund var han hengiven mot den kristne tro, lydig mot foreldrene og godsinnet overfor sine nærmeste. Han var kysk av legeme, ærlig av sinn og rettferdig av overbevisning. Han fikk laget seg to vekter, og for ikke å komme i skade for å svindle sine brødre, veide han opp mindre til seg selv og mer til brødrene.

For å drive med handel hadde Hallvard en gang blitt med til Gotland. En mann ved navn Botmund som bodde der i egnen og var svært velstående, fikk øye på Hallvard som sto sammen med reisekameratene og sa: «Hvem er den unggutten der?» Hallvard fortalte ham hva han het og hvilken familie han kom fra. Botmund sa til ham: «Jeg ser at du har et spesielt ansikt, og at du er mer ærbar enn alle andre som er her. Jeg oppfatter klart at du utstråler et varsel om et eller annet fremtidig underverk, og inviterer derfor deg og dine reisefeller hjem til meg.» Da Hallvard høflig takket ja sammen med hele følget sitt, sa Botmund til ham: «Jeg vil kjøpe alle varene deres og dere blir boende hos meg til dere reiser.» Da det var på tide å vende hjem, lastet han alt de trengte ombord i skipet og lot dem dra bort i fred. Og slik vendte han trygt tilbake med til fedrelandet med stor fortjeneste.

En stund etter dette dro Hallvard en dag fra sin fars hus for å besøke samme område på nytt. Og han kom til en viss innsjø som lå i nærheten av hans fars hus. Da han hadde gått om bord i båten alene, kom en gravid kvinne etter ham, andpusten og skjelvende. Hun ba ham om å ta henne med seg og krysse over til andre siden. Kvinnen satte seg i bakstavnen som hun fikk beskjed om, mens han rodde og kom seg fort av gårde. Han så seg rundt og fikk plutselig øye på tre bevæpnede menn som kom løpende hurtig mot stranden fra samme retning som kvinnen hadde kommet fra. De griper straks en båt og ror i voldsom fart mot dem. Da spurte Hallvard kvinnen om hun kjente disse mennene. «Jeg kjenner dem,» svarte hun. Og han sa: «Jeg ser at disse mennene er ute etter deg. Si meg hva du har gjort.» Hun svarte: «De er ganske visst ute etter meg, men de gir meg skylden for et tyveri jeg ikke har begått.» Så snart mennene kunne høres, roper de med rasende stemme: «Hvorfor har du, Hallvard, som er sønn av så fornemme foreldre, tatt på deg å beskytte en så dårlig og skamløs kvinne? Hun slo inn inngangsdøren, og stjal vår brors eiendom etter å ha brutt seg inn i huset hans.» «Det er ikke en kvinnes verk å knuse en dør, men det av en sterk mann. Finnes det noen som kan vitne om at hun har gjort dette? Eller har dere funnet noe i hennes hus som tilhører dere? Er det ikke rett at hun får renvaske seg, om hun kan? Men i motsatt fall, la henne dø i samsvar med loven, eller så skal ganske visst jeg gi bot for henne, slik at dere ikke dreper en gravid kvinne og barnet som lever i hennes livmor. Det sømmer seg at dere roer dere og ikke gjør noe overilt.»

Da de hadde svart ham i raseri, sendte en av dem en pil med stor kraft og gjennomboret brystkassen på den hellige mannen. Nå som de hadde tatt livet av ham, drepte de også kvinnen og begravde henne på stranden. De løftet så opp Hallvards legeme, bandt en stein til halsen hans og senket ham i sjøen. Men Vebjørn begynte å bli urolig da sønnen ikke kom hjem, og han sendte noen gutter for å lete etter ham. Men folk som bodde der omkring sa at de ikke hadde sett noe til ham, selv om de hadde funnet den lille båten ved stranden. Da sendemennene vendte tilbake, meldte de dette tilbake til faren, noe som gjorde ham svært bedrøvet. Etter noen dager hendte det at tre menn nærmet seg det stedet hvor sankt Hallvard hadde blitt drept, det var to ungdommer og en gammel mann. Den gamle hadde vært ofte i huset til Vebjørn. Han kjente Hallvard godt, og hadde derfor sørget svært over hans død.

Da de på grunn av oversvømmelse hadde kommet på avveie i den mørke natten og var tynget av sult og kulde, så de plutselig en brennende fakkel på himmelen. De så undrende på den og gledet seg, og utbrøt: «Vær ved godt mot! Se, vi har sett et lys i mørket.» Og de så en stein som fløt på vannet, bundet rundt halsen på et menneske. «Dette er sannelig et mirakel, og dette må være en hellig mann. Både lyset og den flytende steinen viser hans hellighet. Så løft kroppen opp i båten.» Og de så på ansiktet og klærne til mannen, og sa: «Gled deg, far, for dette er kroppen til fostersønnen din Hallvard.» [Her mangler håndskriftsfragmentet en linje av teksten, og i fortsettelsen er mange av ordene visket ut. Det som synes klart er at noen (den gamle mannen?) løfter hendene til øyene og får synet tilbake. De skynder seg så til stranden og der de legger Hallvard, springer det opp en kilde.]

Da sa den gamle mannen til ungdommene: «Dra, mine sønner, og gi bud til Vebjørn.» [Her og under mangler det flere ord på fragmentet]. De kommer fram samme natt og banker på døren. Vebjørn sto opp og håpet at de kom med gode nyheter. Men de sa til ham: «Vi bringer deg godt nytt; du har en hellig sønn, som har gitt en blind mann synet tilbake og fått en kilde til å springe opp fra bakken. Vi har funnet Halvards legeme, og han var påført et sår under brystet. Noen drepte ham og senket kroppen hans i sjøen. Et lys viste oss kroppen flytende sammen med en stein.» […] «Løp til ham og vis ham verdig ærefrykt.» […] Faren sørget, og moren var nesten livløs av sorg over sitt tapte barn. […] «Dersom det har seg slik som dere sier, er det tilstrekkelig for meg, og jeg skal ikke lenger sørge over ham som død, når jeg på grunn av hans strålende [undergjerninger] skjønner at han lever.»

Oversettelse fra latin til norsk ved Åslaug Ommundsen.